Det er ganske nøyaktig to år siden nå jeg ble engasjert som slottsgartner ved Det kongelige hoff. Det er ikke naturlig å bruke like mye tid på å skrive her som før. Du kan følge meg på Facebook om du vil. Logg deg gjerne inn som venn av Slottsparken der :-)

Jeg leser nesten mer enn jeg skriver for tiden. I tillegg til faglitteraturen og selvfølgelig dugelige bunker aviser, fryder jeg meg med flere bloggere. En jeg har bitt meg merke i er Tom Bang (www.tombang.no). Han skriver ikke mye og ofte, men har interessante innspill når han først gjør det.

Jeg stikker innom her av og til når det er tid til det. Har du forresten sett t "Late hage" har kommet i tredje opplag? Artig det :-)

Markaløypene er dugelige tenketanker for tiden. Mange av oss gartnere driver med slikt vinterstid. Hagetenker. Planlegger. Grubler og hageplanlegger mer. Og trener, oftest på ski. Det er jo vinter, ikke sant? Og ski er billigere og morsommere enn disse innendørs svettestedene. Det vakrere ute. Det lukter vind der. Derfor går mange av oss gartnere på ski vinterstid. Og undrer oss. Vurderer for og imot. Holder planene? Gjør de det? Spisser konklusjonene. Trener mer. Dobbeltsjekker kvalitetskontrollen. Og trener mer. Målet er å stå superrusta ved sesongstart, for vi har bare et knapt halvår på å bygge og ferdigstille alt vi planla før kulda setter stopp. Vi gartnere har bare et halvår på å tjene det andre gjør på hele. Og bare et halvår i forhold til våre kollegaer på kontinentet. Det er ikke så kaldt der. De har oftest hele året og ta av. Vi kan jo ikke være noe dårligere enn dem, kan vi vel? Derfor er vi norske gartnere oftest mer hypre enn våre grønne venner sydpå og oftest ganske så knelende utslitt når sola skrur av arbeidslyset på høsten. Så finner vi fram skiene og grubler på neste sesong.

Jeg går syv-åtte mil i uka i samme løypa i samme runde. Klatrer om lag 400 høydemeter til topps, og sklir dem nedover igjen med ansiktet preget av et sikkert like overlegent seierssmil mot alle dem som akkurat som meg, bare for en knapp time siden, svetter seg opp dit jeg var først. Men nå svever jeg ned. Digg! Det blir gode tanker av slikt.

I dag, mens solvarmet gran duftet nettopp akkurat det, kom nedturen før jeg begynte oppstigningen. I et vilt tiendedel trodde jeg ankelen plutselig hadde falt av! Jeg konstaterte raskt at det ikke var kroppsfestet som hadde gått føyken, men festet mellom bindingen og skistøvelen på venstre fot. Revnet. Adskilt. Ubrukelig. Og sola varmet nakken og skisporene ganske straks lite annet enn bikkjepissgulnete, skarete påminnelser om alt det der oppe jeg ikke ville nå. Ingen planer. Ingen lange tanker. Bare skandale.

Jeg kjørte vaklende monoski med venstre ski i hånda og støvelresten så vidt blafrende fastklemt i bindingen ned til bilen igjen, og kjørte sporenstreks til sportsbutikken i det uhyrlige, digre glassoverdekkete kjøpesenteret hvor jeg av en eller annen dustete grunn fant på å kjøpe skistøvlene for et par tusenlapper i fjor. Det skulle være så mye billigere der i kjempebutikken. De lovet hvertfall det. Jeg vet ikke.

Ynglingen bak disken var nærmest over seg av begeistring over min makeløst, revnete støvelbit ensomt fastklemt og skilt fra sin støvelmor i skibindingen. Slikt hadde verken  han eller alle hans tilkalte kollegaer sett før. Sensasjon! Jeg var en smule mindre begeistret, påpekte mitt tap av soltid og lange tanker i vintermarka, og overlot småsurt de litt mer sure skistøvlene i deres hende med høylytte lovnader om fabrikkens umiddelbare tilbakemelding. Sikkert allerede i morgen. Kanskje endog fra Direktøren? forsikret kjøpesentersportsbutikkynglingen meg. Jeg trodde ham og avkledde meg både den revnede og den urevnede høyre støvel og vandret slukøret derfra mot bilen på sokkelesten.

Jeg har aldri gått på sokkelesten i et helt digert kjøpesenter før. Sant å si har jeg aldri gått på sokkelesten i noe kjøpesenter. Jeg har aldri kjent rulletrappens dirrende ruglespor kile fotsålene. Tærne mine har aldri merket meg forskjellen mellom gågatenes polerte fliser, grove småfliser, glass og fuktig betong. Det føltes nesten som å gå barbeint. Akkurat som i en park.

Jeg stoppet opp ved et imponerende stort oliventre der inne under glasset i det kjempestore kjøpesenteret, ble sittende på en parkbenk der, krølle tærne mot gulvet og tenke: Det er ikke noe kjøpesenter dette, er det vel? Det er en innendørs park, er det ikke? Et slags klimatologisk, kommersielt finansiert tilfluktsrom, er det ikke? Der butikkenes bugnende hyller av fargerike klær og hylende fargeskilt med mindre og mer rabatter agerer blomstrende, fargerike blomsterrabatter, busker og trær? Der himmelen er titusentalls downlights under glass, og solen den største lampen av dem alle? Der folk flanerer i lekende samtaler med poser fylt av sikkert nyttige klesplagg og kjøkkenvisper under oliventrærkroner som faktisk bærer oliven!

Jeg skulet etter gartnere i innendørsparken, men oppdaget ingen og konstaterte raskt at oliven var plast. Jeg reiste meg brått og tuslet forvirret på halvvåte sokklesten gjennom kommersparkens kjeller før jeg endelig fant bilen jeg i befippelsen hadde glemt hvor jeg satte fra meg med tankene surrende rundt i hue: Om disse parkene blir arena for fremtidens gartnere blir det sannelig mindre tid til å planlegge og gruble og bygge i rasende tempo på en halv sesong. Den er hel her inne.

Hvert nyttår prøver jeg meg på nytt: Dette nyåret skal jeg slutte å røyke, juge, drikke, droppe bensinstasjonspølsene, trene mer, sykle til jobben, synge renere på badet, pusse tenna fire ganger daglig og vaske gulvet oftere. Men nyttårsløfter er skjøre konstruksjoner som oftest faller for hverdagens flaue vindpust av fristelser. Men jeg vender meg mot Jan Erik Volds ord og siterer: Det er umulig, og jeg gir meg ikke.

I årene framover tyder mye på at vi vil møte nye klimautfordringer, med mer av alt: Varmere, kaldere, våtere, tørrere og oftere mer vindfullt. For klimatvilere nevner jeg at kollegaer i parker England opplever at planter i tørre fjellhager fra 1600-tallet nå plutselig råtner. Jeg kan nevne at digre, historiske alléer på kontinenter velter som pinnespill fordi fremherskende vindretninger har dreid. Jeg behøver vel neppe nevne nye, innvandrete skadedyr fra varmere strøk? Jeg har hundre eksempler til på lager. I sum sier alle: Klima er i endring. Mange mener mye om hvorfor. Jeg tror vi gjør best i å stole på alle, og dyrke hagene og parkene våre i visshet om et forestående mer ekstremt klima. Det gir oss nye utfordinger og setter oss på nye oppgaver. Det er derfor jeg nå velger å lytte til kroppen og fra nå av velger å dyrke det skapte og la andre bygge nytt. Trur eg.

Før snøen falt i dynger marka, gikk jeg årets første skiturer før weezlene sporet hvite autostradaer bedre passende raskere skiløpere enn meg. Jeg er knapt noen skiløper, snarere enn skivakler, og liker derfor godt de tidligste dugnadsoppgåtte skiløypene som byr på så usedvanlig utfordrende nedfarter.

I de brede weezelautostradaene som nå er kjørt opp kan du gå på ski stummende mørke. Sporene er som togskinner. Enkelte vinterkvelder kniper jeg øynene igjen i de bratteste nedfartene og farer blind i sporene. Selv om jeg vet at sporene fører meg trygt gjennom skogen, og at det eneste jeg kan kollidere med er en plutselig elg, som jeg skal være verdens mest uheldige mann for å treffe akkkurat da, våger jeg den fartsfylte blindskapen sjeldent mer enn ti-femten sekunder av gangen. Det ligger frydefull spenning i slik skilek, men det er altså likevel ikke togskinnesporene jeg trives best med i marka. Det er de dugnasoppgåtte skiløypene som tiltaler meg mest. De minner meg barndommens skiløyper, fra tiden før noen hadde tenkt ut weezelene, fra tiden da jeg gikk i mine egne spor ut og fulgte dem hjem igjen. Jeg har gått denne turen siden, tja, jeg vet ikke helt? Kanskje siden jeg var ti år? Jeg gjetter på minst tusen ganger. Dette er mitt landskap. Og jeg går altså helst i mine egne spor.

Før snøen dynget ned og weezelene bakte den fast i rette spor, trosset jeg advarslene om usikker is, og skar førstesporet i den ti centimeter dype nysnøen over det jeg mente var bærekraftig is. Turen på tvers over flata er kanskje to kilometer. Isen holdt stand. Opplevelsen blir sittende lenge.

Dagen etter returnerte jeg turen på fortsatt upreppa snø. Da jeg kom opp til Triungen var mitt spor fulgt av flere, men midt på vannet hadde en løper skåret ut av mitt målrettete spor mot bredden på den andre siden, og gått opp en helt formålsløs, slyngende, lekende spordans i snøen som endte tilbake i hovedsporet igjen etter et par hundre meter. Det var som om skiløperen hadde skrevet sin skiglede i snøen. Jeg kvitterte med å stake et nytt, lekende sidespor og tenkte at det er nettopp derfor jeg trives så godt med dugnadsoppgåtte spor.

Hva er en park verdt? Skal jeg tro statens innsats for å holde i gang byggebransjen i disse krisetider, gjetter jeg på fire øre. Noe særlig mer, om ikke jeg har oversett noe, er det nemlig ikke satt av til å bygge parker.

Kommunale, offentlige uterom i urbane strøk har forfalt så lenge jeg har fulgt med på dem. Listen er så lang at jeg ikke orker å sette den opp. Nervene er tynnslitte nok som de er. Grønne kulturminner, parker, plasser og historiske parker forfaller og gror igjen over hele landet. Tidens tenner gnager grådig på den norske hagekulturs skjellett. Hvorfor satses det ikke også på dette feltet i disse krisetider? Sammenlignet med åttefilers motorveier, broer til fjerne øye, vakre rasteplasser for turister i fjellene og nye operaer, er urbane utemiljøer relativt rimelige, kostnadseffektive, politiske signaler om at "vi bryr oss om deg, kjære borger". Gode, vakre parker roper ut at "vi vil deg vel, kjære borger. Vi liker deg. Takk for at du vil bo her og betale i felleskassen. Her har du en vakker, velstelt park å hygge deg i, kjære venn". Men kommunale utemiljøer flest roper ikke "kom, kom". De stønner hest og slitent: Hjelp, jeg sulter!

Kunstneren Guttorm Guttormsgård sa en gang vi vandret under tørre trekroner i Rådhusgaten i Oslo for en del år siden at byers sjel og politiske intensjoner og ambisjoner kan leses gjennom å betrakte utemiljøet. Han har dugelig rett i det. Kjøpesentrene har snart overtatt rollen som folkeparker. Jeg tror vi trenger mer.

Det begynte så greit dette, altså med å blogge, mener jeg, men etter noen høstuker gikk lufta litt ut av meg. Jeg er usikker på hvorfor. Riktignok satte et par-tre private, følelsesmessige uppercuts meg litt ut av spill i høst. Jeg blogger ikke om sånt. Jeg er ingen blotter. Og dessuten tåler jeg en trøkk.

Tidlig på åttitallet fikk enhver som kunne prate fort, og helst ikke om alt for mye viktig, radiojobb på dagen i den da vilt voksende nærradiojungelen. Jeg var ikke spesielt god til å holde kjeft den gangen heller, og endte i Byradioen, Arbeiderpartiets nærradiostasjon. De prøvde meg først som seriøs miljøreporter i kanalen, men redaktør Jebson omplasserte meg ettertrykkelig til morgenplaprebøtte etter min første reportasje. Den handlet alvorstungt om fluorens veldige farer, konspiratoriske baktanker om internasjonal tannkremindustri, samfunnets snarlige kollaps og varte i minst halvannen time uten et eneste musikkavbrudd. Slikt gjør du ikke slikt ustraffet i nærradio. Jeg innfant meg med rollen som morgenplateplaprer og håpet på bedre tider.

En morgen jeg virkelig fløt på tøv og tant og meningssløvheter hentet fra aviser og fantasiens grunneste irrganger, bråstoppet plutselig alt. Jeg sto bom fast. Orddiare ble til full forstoppelse på et knips, hurtigtørkende betong i hue og munnen fylt av superlim. Produseren reddet meg med enda en sviskeslager og brølte inn over musikken: Døh! Det er sending her. Snakk! Vaæremerei!?

Jeg har lyst til å skrive at jeg reiste meg og gikk. At jeg forlot studio. At jeg vandret ensom, sulten og målløs timevis rundt i Oslos gater. At jeg gjenfant ordene, at jeg vendte tilbake til studio og gjeninntok papegøyeburet, men jeg gjorde ikke det. Jeg ble sittende og våse mens tanken som så brått lamslo snakketøyet kvernet rundt og rundt: Er det egentlig noen som hører på meg der ute? Sitter jeg ikke her og bare skravler for meg selv og produsenten og kanskje tre til? Jeg har lyst til å skrive at jeg slutta dagen etter. Det er løgn. Jeg slutta uken etter.

Kanskje det er akkurat denne følelesen som har slått tilbake og lammet skrivenerven? Følelsen av at ingen hører? Følelsen av at jeg bare skriver til meg selv? Kjipt. Ekko fra eget utrop er sjeldent en god inspirator. Men så kom jeg helt ned hit da, til dette siste avsnittet, og dette nest siste komma, og tenker at nå er det bare seks dager til sola snur.

Jeg har glemt hva han het, FrP-politikeren fra Østfold, som i valgkampbefippelsen for noen år siden kom til å si omtrent dette:
"Vi må gjøre noe med veksthuseffekten. At vi her oppe i iskalde nord skal dyrke grønnsaker i veksthus med oljefyrte ovner og kunstlys når de gjør det så mye billigere i Nederland er utrolig dumt".
FrP har aldri blitt det samme siden. Tenker jeg nærmere etter, har det egentlig aldri vært det.

Som "oldschool-gartner" har også jeg praksistid fra veksthusproduksjon i ganske nøyaktig seksten måneders plikttjeneste ved daværende Statens Senter for Epilepsi i Bærum under kyndig ledelse av den danske overgartner Hans Peder Poulsen. Der hadde vi, som i mange slike institusjoner der klientene har symptomer det ikke alltid er lett å diagnostisere, et gartneri der vi så godt vi kunne gjenskapte et hverdagslig arbeidsliv. Der puslet klientene våre med jord og planter og stiklinger og frø av alle slag. Slik unngikk de å gå på veggen i ventetiden på resultatet av langtekkelige observasjoner og analyser. Vi leverte grønnsaker til senterets kantine. Vi hadde til og med vår egen blomsterbutikk åpen for offentligheten. Det var en utrolig lærerik arbeidsplass. Min danske læremester var av godt gammelt gartnermerke og øste gavmildt ut tiårs erfaringer. Samtidig bød sykehusgartneriet på en uvanlig blanding av grøntfag og miljøarbeid. Det var en stolt tid, og nå kommer jeg til poenget. Det går litt treigt for tiden. Det er november.

I fellesferien knappe tre uker etter min første dag i gartneriet, ble epilepsisenteret tømt for klienter. Siden planter som kjent ikke tar fri, sjefen min var sjef og jeg var hans læregutt, dro han på ferie først og etterlot meg alene i fire fellesferieuker med ansvar for veksthus, varme, vanning, tomater, sommerblomster, agurker og et par mål med frilandsprodukter. Det gikk veldig bra, helt til fredagen før jeg skulle ut i ferie. Da oppdaget jeg angrep av kvitfly, en ganske harmløs, men plagsom akrobatflyver i tomatveksthuset. Jeg blandet sporenstreks en dugelig blanding av noe lumsk og etter etiketten å dømme riktig kjemi, sprøyta hele sulamitten og dro hjem med godfølelsen av at når overgartner Hans Peder kom hjem fra ferie, ville alt være såre vel. Jeg gledet meg sant og si til ros. Men den gang ei.

Han ringte meg ilsk tidlig mandag første feriedag. - Hva fanden er det du har gjort? Halve tomathuset er stendødt, mand! Vissent. Brunt. Hva er det du har gjort, for helvede? Jeg stotret en forklaring og fikk spørsmålet: - Rengjorde du sprøyten før du blandet nytt i den? Det var for fanden Roundup i den sist!
Jeg måtte medgi et nei, jeg vasket den ikke. Gartner Hans Peder øste seg ordtom og lærte meg mange nye danske gloser. Jeg bestemte meg der og da for at jeg resten av livet skulle være varsom med plantevernkjemi og særlig glyfosatholdige drapsgifter.

Jeg har oppdaget et nytt tre! Riktignok er det tre-fire år siden, og når jeg tenker etter var det heller ikke min oppdagelse, men en god venn som gjorde meg oppmerksom på det. Og sant og si er det egentlig ikke noe virkelig tre heller, men en engelsk progrockgruppe ved navn Porcupine Tree. Jeg håper du ikke føler deg lurt nå. Jeg kommer snart til å finne på et gartnerisk poeng.

I bandets mykeste vokalpartier, der de respektfullt overgår 1970-progrockgenistreker som eksempelvis Gentle Giant, jubelsang salens unge, blonde tårevåte mariusgenser

Jeg er ikke gartner ustraffet og har selvfølgelig ivrig forsøkt å identifisere treslaget Porcupine Tree, eller pinnsvintreet som det burde hete på norsk. På bandets hjemmeside svares det ”Don´t ask!”. Jeg er for utålmodig til å lete blant Googles omtrentlige tre millioner treff på bandet. I engelskspråklige, botaniske oppslagsverk finnes intet tre med samme navn. Jeg har riktignok funnet en pinnsvinpalme, men det holder ikke mål. Jeg har gitt opp å finne andre, og gjetter derfor:
Rent logisk må et pinnsvintre enten være et tre fullt av stikkende torner, eller fullt av pinnsvin. Jeg har ikke sett etter så nøye i det siste, men jeg har foreløpig til gode å møte et treklatrende pinnsvin. Følgelig velger jeg å tro at et pinnsvintre er et tre fullt av stikkende torner. Selv om digre kaktus kan ligne trær, er de botanisk sett ikke det. Trær er noe annet. Det finnes mange ulike trær med grufulle torner. Ut i fra at navnet Porcupine Tree er oppfunnet i England av stifteren Steven Wilson, våger jeg meg til å anta at mister Wilson fant sin botaniske inspirasjon i et engelsk klima, og kanskje fra en park i London.

Det gir meg en åpenbar mulighet, nemlig apeskrekk, eller Araucaria araucana.

Ha en musikkfylt helg.

Nettopp nå, eller snarere for en drøy time siden, oppdaget jeg, og det er langt fra første gang, at jeg hadde glemt lommeboken min etter at kassamannen på Rimi hadde rullet alle matvarene mine forbi pipemaskinen sin. Pip: Poteter. Pip: Fisk. Pip: Øl. Pip: Dagbladet. Og piip: Hundreogtolv femti, takk. Og blææh: Ingen lommebok. Kassamannen fulgte ganske uinteressert med på min unnskyldende og absolutt høyrødfjesete stotring:
"Du skjønner jeg er av og til så inderlig distre av meg. Jeg skal ile hjem så raskt bilen min og fartsgrensene tillater, og vende sporenstreks tilbake og betale". Den voksende køen bak meg ristet surt, rytmisk og unisont på hodene sine, nærmest som de deltok i en dårlig musikkvideo, kun med unntak av en eldre kvinne nærmest meg. Hun vendte et smilende, forståelsesfylt og såpass gammelkrøllete ansikt at det nærmest gikk i ett med persianerkåpen hennes, i alle fall rent mikrotopografisk, blunket forståelsesfylt og sa:
"Se det ja. Slik er det. Nå De er så gammel som Dem, da heter slikt glemsk eller distre, eller kanskje sløv. Men blir De så gammel som meg, unge mann, da heter slike forglemmelser dement eller senil. Er ikke det ganske pussig"? Hele køen nikket og smilte sammen med meg. Det var noen gode sekunder.

Nå er jeg hjemme igjen med den noe forsinkete betalte maten for lengst fortært, og åpner da som alltid middagsmett mailen min. Der fant jeg enda et hagespørsmål som jeg alltid svarer på og alltid hygger meg med, for det føles godt å være hjelpsom. Og så kom jeg på det! Selvfølgelig! Det er jo selvfølgelig derfor jeg får alle disse hagespørsmålene. At det går an å være så distre:

Siden vi etablerte www.hagesenter.no i fjor, som du vil se hvis du klikker på FAQ på siden min, og som jeg har helt glemt at vi har gjort, kan du sende meg alskens spørsmål som jeg ut i fra det fagligetiske synspunkt jeg har på gartnerfag alltid svarer på. Svarene får du både på mailen din, og kan gjenfinne i hopetalls på FAQ. Nå husker jeg det, for nå har jeg skrevet det. Det er et løfte.

Er varmere klima eller økt mengde CO2 i atmosfæren årsaken til at vegetasjonen kryper høyere opp og lenger mot nord? Eller er det begge deler?

Da jeg spirte som gartner på skolen en gang i forrige årtusen, lærte vi å lukke veksthusene potte tette, og siden pumpe inn karbondioksid vi fikk levert med tankbiler til trykktanken utenfor veksthuset. Vi lærte at med økt Co2-innhold i veksthuset, vokste plantene mye fortere. Vi visste det fra før. Det er jo barneskolelærdom at Co2 vi puster ut, puster plantene inn – og omvendt. Rent teoretisk burde det altså være slik at jo flere av oss som puster ut, jo flere av dem som puster inn.

Andelen Co2 i atmosfæren øker. Ingen tviler på det. Derfor skulle det heller ikke være så merkelig om det meste vokser fortere og større der ute, og at vekstsesongen blir lenger. Våren kommer tidligere enn før, og vinteren seinere. Trær, busker og kratt i skog, parker og hager står altså frisktpustende, luftrensende og bladdraktpåkledde ukevis lenger enn for knappe tretti år siden. Det virker som om det meste vokser høyere også. Når jeg kjører bil oppover i dalførene, synes det som om krattet kryper lenger opp i fjellsidene. Det ser rett og slett ut som om naturen ikke bare vokser fortere og lenger, men også brer seg ut over større områder mot nord og i høyden? Om det er økt varme eller mer Co2 eller begge deler eller andre deler, aner jeg ikke, men at det er slik, er jeg ganske skråsikker på. Ettersom flertallet mener at dette gir grunnlag for dyp bekymring, blir jeg også det og leter videre etter noe som kan bekrefte bekymringen:

Jeg finner stadig flere varmekjære treslag langt pokkerivold inne i marka. I områder som før de ble granskogplantasjer for plankebaronene, var vill furuskog, finner jeg velvoksen bøk og eik. Og jeg finner stadig flere innslag av ganske varmekjære hageplanter som har forvillet seg til skogs. Antagelig er det fuglene som har tømt seg for frø fra bær de har spist i hagelandskapet. Kanskje marka om hundre år strutter av hageplanter? Mispel på Mylla? Syriner rundt Kikut?

I min egen og til andres hager har jeg de siste årene valgt varmekjære planter som i følge boka ikke skulle klare seg her. Lite er frosset ut. Det meste strutter. Jeg undrer jeg meg på om jeg burde bli skremt, eller om jeg kanskje heller skulle glede meg over at det ser ut som om det i fremtiden blir bedre plass til mye mer av mange flere fra nye steder?